Domstolen må avgjøre om betingelsene for at en handling skal være straffbar er tilstede. Det kan sammenfattes i fire punkter: Det må finnes et straffebud som passer på handlingen, det må ikke foreligge straffefrihetsgrunner (som nødverge og nødrett), det må foreligge subjektiv skyld hos gjerningsmannen, og handlingen må være foretatt av en tilregnelig person.
I Behring Breiviks tilfelle er det bare det siste spørsmålet det hersker tvil om. Slik sett får juristene en enklere oppgave – spørsmålet er egentlig bare om Behring Breivik var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. I så fall er han ”ikke skyldig”. Men i den vurderingen må dommeren, med sin juridiske profesjonsutdannelse og allmennkunnskap støtte seg på annen fagekspertise.
En handling er ikke straffbar med mindre alle fire vilkår (jf over) er oppfylt. Hvorvidt Breivik er psykotisk (eller sinnsyk som man benyttet tidligere) må avgjøres av psykiatrien. Den medisinske diagnose er avgjørende (slik den psykiatriske vitenskaps standpunkt til sykdommen er i dag). Jeg ser mange har en mening om dette, men der har ikke jeg noe å bidra med fra mine fagfelter.
Er Behring Breivik utilregnelig kan han - selv om han objektivt sett har overtrådt straffebud og selv om han handlet rettstridig og i tillegg har utvist den skyld som straffebudet krever, likevel ikke straffes. Det foreligger straffefrihet. Han går fri fra straff på samme måte som for eksempel en mindreårig 12 åring som begår alvorlige handlinger. Vi dømmer ham ikke for forbrytelsen nettopp fordi han mangler den tilstrekkelige sjelelige sunnhet og modenhet – han kan ikke holdes ansvarlig for sine handlinger fordi han er alvorlig syk.
Klokelig nok har vi beskyttelsestiltak uten straffekarakter (mange vil nok i dagligtale hevde at dette også er en form for ”straff”), som et åpenbart alternativ i denne saken.
Blir de sakkyndiges konklusjon stående er det sannsynlige utfall som nevnt ovenfor at han er straffefri (men det skal dog prøves av retten). Legger påtalemyndigheten ned påstand om straff blir han da frikjent.
TPH er en særreaksjon (som ikke har noe med straff å gjøre) som kan benyttes i de tilfeller hvor den utilregnelige gjerningsperson ikke kan straffedømmes. Grunnvilkåret for dom på overføring til TPH er at det «anses nødvendig for å verne samfunnet». I tillegg til grunnvilkåret må enten vilkårene i Strl. § 39 nr. 1 eller 2 være oppfylt. Nr. 1 – som er det relevante i Behring Brevik-saken - omhandler de alvorligste forbrytelsene. Det stilles krav både til selve lovbruddet og til gjentakelsesfaren. Det gjøres bare unntak fra tilregnlighetskravet, dvs. som hovedregel må også skyldkravet være oppfylt.
I min virkelighet er det letter å leve med at de grusomme handlingene er utført av en alvorlig syk person som i sin sykdom gjør seg til talsmann og gjerningsmann for ekstreme og forvirrede politiske standpunkt, fremfor at en tilregnelig ideolog og/ eller terrorist har gjennomført det samme. Det er for tidlig å konkludere.
Reaksjonene på den psykiatriske vurderingen er blandet. Da kommer også spørsmålene og kritikken. Vi kan slå fast at det skjer en omfattende kvalitetssikring av de sakkyndiges arbeid. Legger vi til grunn at de sakkyndiges vurdering blir opprettholdt, har Breivik et langt tvunget opphold innenfor en psykiatrisk institusjon foran seg. Han blir internert, slik at for alle praktiske forhold blir situasjonen den samme som en fengselsdom.
Det er ikke minst i denne sak likevel viktig at rettstatens prinsipper blir lagt til grunn og at vi får en verdig rettsprosess.
Den rettsmedisinske kommisjon skal først gjennomgå rapporten og se etter svakheter. Finner kommisjonen svakheter eller vesentlige mangler, kan kommisjonen be de sakkyndige rette opp i dette, hvoretter kommisjonen foretar en ny vurdering. Kommisjonen kan også - dersom den ikke får en tilfredsstillende rapport – sende saken tilbake til retten som så må oppnevne to nye sakkyndige.
Den neste kvalitetskontroll foretas av påtalemyndighetene. Forsvaret har også mulighet til å be om nye sakkyndige vurderinger. Domstolen skal i siste instans påse at saken er tilstrekkelig opplyst og ta selvstendig stilling til spørsmålet om tilregnlighet. Heri ligger også en kvalitetssikring.
Gitt at de sakkyndiges konklusjon blir opprettholdt, kan jeg riktig nok vanskelig se for meg at retten vil sette hele det sakkyndige apparat tilside. Det ville være ganske oppsiktsvekkende. De medisinske fagkyndige har innflytelse så langt den rekker. Spørsmålet er hva man ellers skulle bygge avgjørelsen på om ikke fagkunnskap?
Et spørsmål det må være lov å stille, er om tilregnlighetsbestemmelsen i straffeloven favner for vidt. Bør det gjøres vanskeligere å slippe straff som utilregnelig. Det fremkommer nå at Norge er av de land - kanskje det land - i Europa, som har flest lovovertredere som er ansett utilregnelige. I så fall må man snevre inn de grupper som omfattes av bestemmelsen.
For øvrig kommenterer Tor Langbach, direktør i Domstolsadministrasjonen i Aftenposten det å ha straffefrihet for enhver psykose – samholdt med at vi straffer folk med alvorlige nevroser, store personlighetsforstyrrelser og fysisk sykdom. Han etterlyser debatten som nok har mer appell i dag.
Samtidig er det åpenbart – er Anders Behring Breivik alvorlig syk, har han krav på behandling - på samme måte som enhver annen av oss.
